Anbefaling – Dokumentaren Business of being born

Begynt å tenke på fødsel? I så fall legger du nok mer enn noen gang merke til hva folk rundt deg sier og hva du selv faktisk tenker og føler. Naturlig nok.

Det et er et faktum at mye av de holdningene du møter på hos andre, kan være basert på deres egne dårlige erfaringer, myter og ofte veldig unyansert. Stadig vekk tar jeg meg i ”se” den fella vi har gått i og å forsvare fødsler som det mest naturlige som finnes, fordi jeg er så heldig å ha erfart det gjennom mange år.

Kvinner kan føde barn!

Dette er likevel lett å glemme i dag hvor det er blitt så vanlig å gripe inn i normale fødsler og skape krøll som må håndteres medisinsk videre. Jeg tror på at hver og én trenger å bli bevisst de mekanismene som påvirker holdningen vår til fødsel. Da er muligheten der for at du kan påvirke din situasjon selv om den går litt utenfor normen.

I den forbindelse har jeg lyst til å gi deg et lite tips på veien av den enkle grunn; at DU skal få en så flott fødsel som overhode mulig, uansett hvor og hvordan du føder babyen.

Da jeg så denne dokumentaren ”Business of Being Born” første gang, kjente jeg meg veldig igjen, selv om den er amerikansk og sånn sett litt annerledes. Likevel setter den fokus på noe veldig viktig og er absolutt relevant her. Se den! Sett av tiden, 1,5 time ish, gjerne sammen med din kjære. Kanskje får du innspill til din egen fødsel og nye tanker om hva som ville gjøre din fødsel til en utrolig fin opplevelse.

Husk: muligheten til en GOD FØDSELSOPPLEVELSE har aldri vært større enn nå og da er det trist om vi ikke griper den med både hjerne og hjerte.

Keep up the good spirit!

 

Hva gjør HAN når dama vil ha NATURLIG FØDSEL?

Jeg er blitt skikkelig fan av menn som gjør så godt de kan for damene sine i fødsel. Nylig var jeg på et seminar på Union Scene i Drammen arrangert av Jordmorteamet med tittelen «Naturlig fødsel… Er det normalt a?». Som tittelen tilsier dreide det hele seg om naturlig fødsel og det var spesielt et foredrag som fenget ekstra. Forfatter og komiker Jon Schau fortalte om sine opplevelser som nybakt far og opplevelse av fødsel og ikke minst hvordan det oppleves å være mann i denne situasjonen. Rett fra hjertet serverte han en ærlig, reflektert og til tider hylende morsom beskrivelse av fødslene til alle barna sine, tre på sykehus og én planlagt hjemme.

Ikke alle menn er like erfarne med fire fødsler på samvittigheten, og i fullt alvor må jeg få legge til at det er utrolig modig å stikke hodet frem i dette minefeltet og vise sårbarhet som mann. Schau delte hjertelig hvordan hans første tre erfaringer hadde gitt han følelsen av å være ubehagelig hjelpeløs, overflødig og håpløst i veien for helsepersonellet.

Han opplevde å være redusert til en tilskuer mens ”ekspertene” ordnet opp og effektivt sørget for at fremgangen i centimeter ble pushet og rushet så fødselen kunne bli fort ferdig. Det ble gjort hyppige turer ut av rommet for å slippe unna der han også møtte andre menn i nøyaktig samme ærend. Han fortalte også hvordan han fra sidelinjen opplevde den siste og lengste sekvensen med evig pressing og mye heiarop.

Nå skulle det snart skje igjen. Det fjerde barnet. Han skulle selvfølgelig tåle det nok en gang, han ville jo være der. Klaget ikke høylytt, bare håpet i sitt stille sinn at det var for aller siste gang.

Godt forberedt og stålsatt for oppgaven, var han helt uforberedt på en ny vri.; dama annonserte ønske om naturlig fødsel hjemme. Hjemme!!!? I deres bolig, med blod og fostervann skvettende rundt og uten en eneste fluktrute. Naturlig? Holder normale mennesker på med sånt? En komplett håpløs tanke!

Beskrivelsen av det kaoset av et scenariet som utspilte seg inne i hodet hans, kan ikke gjengis. Jeg gapskrattet! I hans verden kom dette til å bli SÅ mye verre enn alt annet han hadde opplevd før. Denne fødselen ville han ikke engang være forberedt på. Hans siste halmstrå glapp.

Alt han håpet på var at lysten på det naturlige ville gå over, men hans gravide kjæreste hadde fått kontakt med urinstinktet. Det var – No way return! Hun hadde (for han helt uforståelig) et merkelig sterkt ønske om å føde på hjemmebane helt uten unødvendig innblanding. Forberedelsene var allerede godt i gang. Det naturlige ville åpenbart komme til å skje. Og det skjedde.

Den lille jenta ble født i vann hjemme på kjøkkenet, i ro og fred.

Naturlig fødsel. Er det normalt a?

Den videre beretningen av hvordan han fikk anledning til å være tilstede uten å føle seg overflødig og i veien rørte ved mange av oss som hørte på. Denne fødselen ble helt annerledes. Frykten for fostervann og gris, hadde forsvunnet som dugg for solen allerede før gjærbaksten hun hadde holdt på med i forkant, ble ferdig stekt.

For ingenting var travelt. Det var som det var. Det var god tid.

Han kunne liksom ikke gjøre noe feil og kjente ingen prestasjonsangst. Senket skuldrene, fordi det var stemning for å ta det med ro og han kunne bare være til stede. Han merket seg at jordmora var blid, avslappet og tilbakelent. Hun hadde med seg strikketøy og det var lite fokus på centimeter og tidspress. Alt var som det skulle med både mor og barn og det var derfor ingen grunn til å skynde på.

Han ventet og de ventet, de var sammen, mens riene gjorde jobben. Schau fortalte om sin funksjon hvor han bare, kunne holde rundt henne, for akkurat det falt naturlig for han å gjøre. Han gledet seg til babyen skulle komme.

Derimot gjorde han praktiske ting som å fylle det provisoriske fødebassenget de hadde ordnet seg. Sørget for å holde vannet passe varmt, var parat håndlanger med kaldt drikke eller hva hun til enhver tid hadde behov for. Tok seg mat når det var nødvendig for det varte og rakk. Han beundret hennes harde jobbing og innsats med hver eneste ri og i den siste fasen la han merke til hvordan pusten hennes endret seg og ga henne naturlig trang til å presse litt og litt, til babyen gled ut i vannet. Rolig, fredelig, stille og bare fint!

Denne historien fikk meg til å tenke; wow! Jeg synes det var både flott og modig gjort å fortelle dette i all offentlighet. Det å føle seg ubrukelig og overflødig, til og med hjelpeløs og redd er en bagatell sammenliknet med det å tåle en fødsel. Men så handler det da heller ikke om det. Dette handler om at menn kan forbedre sine vilkår. Og da trenger vi menn som snakker ærlig om å være mann i fødsel. For det er åpenbart et forbedringspotensial også for dem, der hvor de fleste fødslene finner sted, i fødeavdelingene.

Vi trenger at menn støtter opp om fødsler, enten det er naturlig hjemme, på fødestue eller fødeavdeling. Mannen er kvinnens fremste allierte i fødsel. Dessuten fortjener han også en optimal fødselsopplevelse som mann, kjæreste og far.